Finner flyten mellom musikk og språk

Det handler om å skape en følelse av mening, som ikke nødvendigvis har en bokstavelig betydning

www.ballade.no

Publisert hos Ballade.no "Finner flyten mellom musikk og språk" av Maren Ørstavik. http://www.ballade.no/sak/finner-flyten-mellom-musikk-og-sprak/

 

Marianne Baudouin Lie grubler litt på ordene. Hun er kunstnerisk stipendiat ved NTNU og forsker på hvordan samtidsmusikk kan kommuniseres bedre, gjennom å trene på sterkere tilstedeværelse i musikken, og ved å sammenligne musikk med språk. Å finne de riktige begrepene er viktig, men ikke alltid så lett. Bare tittelen på prosjektet hennes krever nennsom oversettelse: Making sense, not meaning.

– Det handler om å skape en følelse av mening, som ikke nødvendigvis har en bokstavelig betydning, sier hun. Blant musikktenkere går ideene om språklighet og musikalsk nærvær langt tilbake. Å se på musikk som språk var utbredt allerede på 1700-tallet, gjennom arbeidet til blant andre Leopold MozartJohann Quantz og Carl Philipp Emmanuel Bach.

Tanken om musikalsk tilstedeværelse kan spores enda lenger bakover. Lie trekker på eldgamle asiatiske ideer om chi – en idé om en energi eller aktivt nærvær i det man gjør. Det knytter hun til nyere begreper, som flow eller flyt – tilstanden der den intuitive kroppen og den analytiske hjernen spiller sømløst på lag.

 

Stiller store spørsmål:
For Lie handler begge tilnærmelsene om å sette musikeren i en situasjon der hun kan kommunisere bedre med publikum. Ved å bruke språk som metafor for seg selv som utøver, og å trene på tilstedeværelse, ønsker hun å bli bedre på å kommunisere sin egen mening med musikken til publikum.

De store spørsmålene kommer med en gang: Hvis musikk er et språk, hva sier det? Hvilken mening er det snakk om? Kan musikk uttrykke noe annet enn seg selv? – Det kan hende, men det er ikke det viktigste for mitt prosjekt. Jeg jobber mer med tanken om språkets melodi, med artikulasjon og betoning, intonasjon og dynamikk. Det handler om å skape en kroppslig følelse av mening, en opplevelse av meningsfull deltagelse i samtidsmusikk, som mange oppfatter som vanskelig tilgjengelig, mener hun.

 

Veien til forskningen:
For 42-åringen har veien til musikalsk forskning vært en naturlig utvikling. Kulturinteressen ligger i familien – oldefaren var musikkløytnant i Divisjonsmusikken i Trondheim og spilte både kornett og cello, besteforeldrene på morssiden var begge habile amatørmusikere, og moren skjønnlitterær forfatter og litteraturprofessor ved NTNU.

Det ble musikkundervisning i hjembyen Trondheim med talentskole på lørdager, konservatoriet på Barratt-Due, og siden universitetsstudier ved NTNU og master i kammermusikk ved Royal College of Music i London med trioen Alpaca .

Men selv etter mange år på skolebenken og siden flere som frilanser både i Storbritannia og Norge kjente hun fortsatt draget mot dypere studier. – Når man er vanlig frilanser eller orkestermusiker er det vanskelig å finne tid til å søke, å lete. Det krever mye å utvikle seg videre på egenhånd. Men jeg har alltid hatt et ønske om å lære mer. Komme dypere, liksom. Finne noen flere svar. Da jeg oppdaget det kunstneriske stipendiatprogrammet ble jeg veldig ivrig, sier hun.

 

Kjedet seg på konsert:
Og ivrig er hun. Lie snakker fort, intenst, og tydelig. I et lydopptak fra en prosjektpresentasjon hun gjorde i Stavanger i juli i år både snakker og spiller hun for å vise deltagerne hva det handler om. På inntrengende engelsk snakker hun om ”energy”, ”tension” og ”presence” samtidig som hun spiller – presentasjonen er en performance i seg selv.

Men engasjementet er ikke bare iboende interesse. Det er også en måte å møte presset om den polerte, feilfrie fremførelsen mange klassiske musikere føler på. Som klassisk utdannet musiker oppdaget hun at besettelsen for virtuositet og forestillingen om å spille rent og riktig var i ferd med å ødelegge gløden hennes.

– Jeg kunne sitte på konsert og lytte, men jeg synes det var kjedelig. Mye av dagens fremføringer handler om å gjøre ting feilfritt og flinkt. Jeg kunne tenke wow, det var flott spilt. Men det var bare en vegg av lyd som ikke egentlig berørte meg. Det er skremmende når man oppdager at man har bygget livet sitt på noe man ikke blir berørt av, sier hun.

Savnet etter å kjenne musikken, føle at den griper, at den tilføres mening gjennom musikerne som spiller, ble mer og mer tilstede.

– Jeg elsker jo musikk. Det er ingenting mer fantastisk enn en konsert hvor du blir fanget av musikken og det føles som om tiden opphører, understreker hun.

 

Fant frem gamle idoler:
Hun begynte å lete etter alternative måter å spille på. Tidligmusikkbevegelsen fenget henne, med sine nye innfallsvinkler til tolkning. Men det var samtidsmusikken som fascinerte mest. Sammen med Alpaca-ensemblet oppsøkte hun komponister for å bestille nye verker. Blant dem hun har samarbeidet mye med er komponisten Lene Grenager.

– Vi oppdaget at vi hadde en stor glød for å formidle den musikken som lages i dag. Jeg var veldig stolt den dagen jeg fikk mitt første soloverk av Grenager. Selv om det medfører et stort ansvar overfor komponisten, så gir et slikt verk utrolige tolkningsmuligheter, sier hun.

Til og med den senromantiske spillestilen, med stor personlig frihet i timing og uttrykk, begynte hun å lytte til igjen – selv om den har vært ansett som ganske umoderne de siste tiårene.

– Cellisten Pablo Casals var mitt store idol da jeg var liten. Da jeg ble eldre skjønte jeg fort at det var helt feil, gammeldags og romantisk. Men det er en plastisitet der, en personlighet i musiseringen som jeg liker veldig godt. Nå er jeg kanskje gammel nok til å stå for det, sier Lie.

Casals ble dessuten en inngang til forholdet mellom musikk og språk.

– I mesterklasseopptakene hans sier han alltid ”Speak the music!”, og han får elevene til å artikulere tydelig. Man hører så tydelig forskjell når han spiller, kontra studentene. Det er virkelig en sense i det han spiller, sier Lie.

 

Trener tilstedeværelsen:
Som veiledere har Lie den anerkjente tyske bratsjisten Hatto Beyerle, grunnlegger av European Chamber Music Academy, og Stanislaw Kulhawczuk, bassist i Trondheim Symfoniorkester.

Med Beyerle jobber hun med musikk som kommunikasjon og retorikk – for å få musikken til å ”si noe”. Med Khulhawczuk handler det om å utvikle evnen til å være ”tilstede” i musikken.

– Hvordan jobber du med disse tingene? Hvordan ser arbeidsuken din ut?

– Jeg har eget kontor – det er så luksus for en musiker. Der øver jeg mye, leser mye, og jeg prøver å skrive jevnlig. Refleksjonen rundt det jeg gjør er viktig, både i forberedelse til konsert, og hva som skjer under og etter konserten. Å lese og sette seg inn i andres måter å tenke rundt musikk på endrer hvordan jeg forholder meg til musikk. Det forandrer hvordan jeg spiller.

Kan vi høre resultatene?
Nå er hun tre år inn i prosjektet, som hittil har resultert i en rekke konserter og urfremføringer av blant andre Jon Øivind Ness, Nils Henrik Asheim, Eirik Hegdal og Ellen Lindquist, platen Khipukamayuq med musikk av Lene Grenager, et lass med analyser og tekstrefleksjoner, en nettside og en bokidé. Om et snaut år skal det avsluttes.

Som kunstnerisk forsker trenger ikke Lie levere en avhandling i tekst. Det gir stor frihet og kunstneriske muligheter, men har også noen utfordringer. Hvordan kan man sikre at kunnskapen blir gjort tilgjengelig for andre som kommer etter?

– Det er et viktig spørsmål. Noe av det fine med de kunstneriske forskningsprogrammet er at resultatet av arbeidet skal være nettopp kunstnerisk. Dokumentasjonen ligger i konserter, innspillinger og utøvelse, men vi må også legge frem en refleksjon over arbeidet vårt – i en selvvalgt form, sier Lie.

Selv ønsker hun å skrive en bok der hun presenterer refleksjonene, diskusjonene og verktøyene hun har brukt i arbeidet sitt.

– For meg er skriving en måte å tenke på. Tankene mine om musikk utvikler seg gjennom skriving, sier hun.

– Er det mulig for publikum å høre noe av arbeidet som ligger bak dette gjennom konsertene eller innspillingene dine?

– Jeg håper det. Gjennom å jobbe med dette har jeg blitt bedre på å sette meg selv i flow-tilstand. Jeg er blitt bedre til å bruke intuisjon, og stole på at jeg har noe viktig å si når jeg spiller. Lenge var jeg veldig opptatt av å være ”flink pike”, å spille riktig, gjøre riktig, å sørge for at folk skulle like meg. Jeg spilte Mozart etter reglene. Nå driter jeg i det. Jeg er blitt slem pike nå, sier hun og ler.

Hun er opptatt av at man ikke trenger å kjenne til forskningsarbeidet hennes for å få noe ut av musikken. Men hun tror likevel at mange hører det hun prøver å formidle.

– Jeg har fått flere tilbakemeldinger fra folk som ikke kjenner til prosjektet mitt, som trekker frem nettopp det at de blir fanget eller grepet av øyeblikket, tilstedeværelsen. Hvis jeg kan berøre noen er jeg lykkelig. Men jeg kan jo ikke garantere det.

 

Kjemper for kunstnerisk forskning:
Lie er begeistret for mulighetene som ligger i programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid. Men det er stadig under press for å bevise sin samfunnsrelevans.

– Opplever du press på å produsere noe ”samfunnsnyttig”?

– Jeg opplever at det blir større og større aksept for såkalt artistic research. Vi er nok veldig redde for å ikke bli godtatt, men det er så dumt å gå å slå hverandre i hodet med at ”mitt er bedre enn ditt”. Jeg har møtt folk som synes at det jeg driver med er tull, men jeg opplever samtidig at programmet er bygget på en enorm tillit til at jeg produserer noe interessant, sier Lie.

Hun understreker dessuten behovet for å vise hvordan musikk og kunst kan være en viktig stemme i samfunnet.

– Mange mener at musikk ikke er en viktig del av samfunnet. Jeg mener det utsagnet bare gjør kunstnerisk utviklingsarbeid enda viktigere. Nå, kanskje mer enn noen gang, er det viktig at vi viser hvorfor musikk er relevant. Jeg føler at min oppgave er å vise at musikk kan stille spørsmål, gjøre deg sint eller glad eller trist, å få deg til å reflektere. Det er et viktig arbeid. Men det er ikke alltid like lett å bli hørt.

Publisert: 01/17/2017 - 22:10 | Skrevet av: Erling